Gjesteinnlegg – Erik og Miriam

Med fjorårets Lofotferie i strålende solskinn og noen-og-tyve grader friskt i minne, var det bare å rope et resolutt “ja!” og først etterpå Google oss frem til hva vi egentlig hadde sagt ja til å bli med på, da Calle spurte om vi ville være med på “Trevarefest” denne sommeren.

Trevarefest er en helt ny festival, arrangert av driverne bak Trevarefabrikken. For de uinnvidde er dette altså et gammelt fabrikklokale midt i Henningsvær sentrum, reddet fra forfallet og omgjort til et hipt sted med øl, mat og dansegulv som like gjerne kunne hatt adresse på Olaf Ryes plass.

Første stopp på programmet var Festvågtind, og intet mindre enn en konsert med Sondre Justad og venner på toppen (venner aka. Fay Wildhagen, Sondre Lerche, Marit Larsen og Darling West). Siden været var knall tok vi med oss grillmat og halvveis opp til toppen ble det både bading og fiskeburger.

Konsert badet i sol, med utsikt så langt øyet kan se!

Etter å ha gått i kø ned igjen var vi klare for åpning av Trevarefest. Det ble noen fantastiske festivaldager med strålende vær, flotte solnedganger og god musikk. Et absolutt høydepunkt var Marit Larsen som covrer Erik Bye sin gamle klassiker “Vår beste dag” som ekstranummer, etter å ha hørt den på seks hundre meters høyde dagen før.

Når vi ikke var på konsert var vi ute og nøt finværet. Vi fikk oss blant annet en topptur til Glomtind, bading på Rørvikstranda, tasset rundt i Henningsvær og spiste kanelbolle, hadde grillvors på øya og båttur til Sandøya. Good times indeed!

IMG_9298

Etter festivalen hadde vi fortsatt fire dager igjen i Lofoten, så etter litt hating på verdens verste fergebookingsystem satte vi kursen mot Værøy og Røst. Selv om disse øyene ikke er mer enn en liten fergetur inna Lofotens ytterste spiss, er de svært lite besøkt. Det ble veldig tydelig da vi prøvde å finne ut hva man faktisk gjør på Værøy.

IMG_9416

På Værøy finnes det altså hele ingen restauranter og ingen vannhull. Om man ser bort fra den lokale butikken, da (det finnes én). Heldigvis er øya rik på fantastisk natur! Med øyas relativt begrensede veinett var det grei skuring å ta seg frem til Nordlandshagen, hvor vi campet første natten. Forøvrig en sykt imponerende campsite, med vann, offentlige toaletter (med såpe og papir, ooog tilfredstillende renslighet!) og nydelig utsikt. Her har resten av Lofoten noe å lære!

IMG_9427
Risotto er faktisk ganske undervurdert turmat.

Tror det har blitt noen tusen profilbilder herfra.

IMG_9574

Den klassiske dagsturen alle gjør på Værøy går fra Nordlandshagen til Måstad. Måstad er en gammel fraflyttet bygd, hvor det levde noen hundre mennesker frem til en gang på 1900-tallet, da det ble for keitete å verken ha veiforbindelse til “hovedstaden” Sørland eller ordentlig brygge.

IMG_9690

Folket på Måstad har likevel gått inn i historiebøkene for å ha avlet frem en egen hunderase, nemlig Lundehunden. Den er en spesialist på å bestige bratte fjellsider og krype inn i små huler for å fange Lundefugl og eggene deres. Ikke skjønner vi hvordan det har blitt til, men disse hundene har altså hele seks tær på hver fot (!), visstnok for å lettere kunne fange fugler (eller bære egg, vi skjønte vel ikke helt hvordan den ekstra tåa kom i spill).

På den smale stien møter vi en eldre tysk herremann med tre hunder. Og jaggu var ikke dette lundehunder! Fyren driver med opprett i hjembyen Hamburg, og kjører hver sommer til Værøy for å ta bikkjene “hjem” til sin opprinnelse og ta noen piktoreske bilder.

IMG_9456

Det er forøvrig nesten en tilfeldigvis at det fortsatt finnes lundehunder i verden. På et tidspunkt ble alle hundene i Måstad rammet av en epidemi, som tok livet av absolutt alle hundene. Hadde ikke en hundeentusiast på Hamar på et tidligere tidspunkt fått tilslag på å “eksportere” fire hunder fra Måstad… dere skjønner.

IMG_9672

På denne turen lærte vi at Calle faktisk er sykt interessert i gamle ting. Spesielt hulemalerier! Vi hadde googlet oss frem til at Værøy faktisk har en grotte med over tre tusen år gamle røde strekmenn! Det eneste problemet var grotta befant seg på en strand som kun er tilgjengelig fra båt..

IMG_9494

Da vi møtte noen lokale på Måstad, måtte vi bare benytte anledningen til å forsiktig spørre om de kjente noen som kanskje kunne tenke seg å kjøre oss en liten tur. Det var tross alt bare noen hundre meter over fra Måstad.

Joda, vi fikk et telefonnummer, og vedkommende viste seg å faktisk være på Punnsanden og hadde ingenting imot å svippe oss over! Dessverre var han på vei hjem, så for å få skyss på returen fikk vi beskjed om å bare spørre noen tilfeldige folk på stranden. Okei? Erik ble dyttet frem gruppas ambassadør og prøvde så høflig og jovialt han kunne å høre rundt.

Første gruppa vi spurte ville gjerne kjøre oss, og lurte fælt på om hva vi synes om Værøy. Søstra til skipperen ba oss innstending om å legge henne til på Facebook og vi måtte bare si fra neste gang vi skulle innom Værøy. Herlig med små lokalsamfunn!

Grotta var forøvrig sykt fascinerende! Spesielt å tenke på at det har vært folk i området for tre tusen år siden…

 

Selv om Røst ligger lenger ute i havet enn Værøy og er omtalt som “Norges punktum”, virker det mer tilpasset for turisme. På øya finnes det flere barer og puber, og de har også en ganske så ålreit restaurant (Querini). Likevel er kanskje den mest merkbare forskjellen at der Værøy har en tre-fire topper på over 450m, er Røsts høyeste punkt hele 11 moh.

Vi visste at vi var keen på en båttur til de såkalte Røstøyene og legendariske Skomvær fyr, men vi ante ikke hvordan vi skulle få det til (Google returnerer nada). Etter å ha forespurt på hotellet får vi et navn og et telefonnummer. Dette er altså ikke stedet å være hvis man er ukomfortabel med å cold-calle fremmede og spørre om de vil ta deg med ut i båten deres for noen grunker!

“Gunnar” hadde ikke mulighet da han skulle bort i helga, men han ga oss et nytt nummer. “Finn Olav” kunne dessverre heller ikke… men jeg kunne jo høre med Jan Tore. Og han kunne! Det var bare å ringe når vi ankom Røst, så fant vi sikkert ut av det, mente han. Og det ordna seg, det!

Øyene utenfor Røst har noen av Nord-Europas rikeste fuglefjell. Her hekker det tusenvis av forskjellige sjøfugl hvert år, deriblant havets papegøye – Lundefuglen. I tillegg finnes det enda en grotte – “Helvete” – med enda flere røde strekmenn (også tre tusen år gamle). Det hersket litt forvirring rundt hvorvidt det var forbudt å gå i land, fordi hekkende fugl, men når kjentmann Jan Tore mente at det var greit (altså enten ikke forbudt eller at ingen kommer til å se oss) så gikk vi seffern i land!

Jan Tore mente også at han hadde sett hele førtisju (!) havørn i ett og samme synsfelt her en gang. Nå er det noe med nordnorske historier og alt det der, men vi kom faktisk til nesten tjue!

Fire havørn i samme bilde
Klarte dessverre bare å få fire i samme bilde…

Vi fikk også tatt en tur opp i tåret på Skomvær fyr og sett på den fantastiske utsikten! Fyret er for lengst automatisert og fyrvokteren pensjonert, men på sommerhalvåret bor det en gjeng kunstere her ute som maler, lager musikk og mye annet. På grunn av fyret har de også høyhastighets fiber – sannsynligvis landets (verdens?) mest remote plass med gigabitforbindelse 😛

 

 

Tusen takk for oss, Calle, Maja og Lofoten!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En kommentar om “Gjesteinnlegg – Erik og Miriam

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s